Bobs eventyrparodi

Det var en gang en kar som gikk langs en landevei. Denne fyren het Bob. Etter en ganske lang tid, altså et stykke bortover denne landeveien. Kom han frem til en stubbe på siden av veien.

På denne stubben fant Bob en sko med tre hull i seg. Se, jeg fant, jeg fant! Denne skoen er kanskje ikke helt i orden, men man vet aldri når man får behov for en gammel sko.

Etter langt om lenge på denne landeveien dukket Bob over en avkuttet fot. Blodet var størknet der hvor foten var kuttet av. Se, jeg fant, jeg fan ... ---Mm-nmf! ... Bob rakk ikke å si ferdig setningen før han kunne høre noe fra undersiden av foten. Bob løftet opp foten fra bakken. For svarte faen! Hva i ville huleste helvete gjør du med min fordømte sko, din spiker av en pinnemann! Bob var selvfølgelig klar over sin egen kropps mangel på substans, men det kom veldig uventet denne kommentaren. Hele livet hadde Bob prøvd å glemme barndommens traumer. Men nå kom alt rausende tilbake. Tre tårer trillet nedover kinnet til Bob for deretter å falle direkte på bakken. Den snakkende foten fortsatte: så plukk meg opp og ta meg med, fordi du vet jo aldri når du får behov for en avkuttet fot for faen! Snakke gjør jeg også for svarte svingende din pinnemann! Bob tok med seg den snakkende avkuttede foten, og gikk videre.

Etter et stykke til bortover veien, som forøvrig ikke var så langt som man skulle tro med tanke på hvor lang tid som var gått. Grunnen til at det tok så lang tid for Bob å gå det lille stykket var rett og slett fordi Bob var tydelig preget av kommentarene til den snakkende avkuttede foten. Men omsider kom nå den pregede pinnemannen endelig frem til den tredje og siste tingen i tradisjons tro. Etter en liten stund fikk Bob det innslaget at han skulle dra frem metalldetektoren sin. Gudene må vite hvor han har oppbevart den frem til nå på reisen, men han dro den nå frem, og nesten umiddelbart begynte den å pipe. Bob gravde litt i grusen, og frem kom det en rustet synål. Jeg fant, jeg fant! Nålen gikk nesten i stykker i det Bob plukket den opp fra bakken. Det er aldri godt å vite når man får behov for en synål om den er aldri så rustet. Så Bob tustet videre bortover langs veien i et betydelig bedre humør etter å ha funnet en ny skatt.

Etter langt om lenge så kom Bob frem til et slags mål på reisen, slik som er vanlig. Bob hadde gått og tustet med blikket ned i bakken i ganske lang tid, han hadde ikke en gang oversikt over hvor lang tid han hadde gått. Han hadde på en måte sonet helt ut. Når han endelig kikket opp så hadde han endt opp i et helt eventyrlig land. Han sto nå utenfor en stor og fin herregård. Rett på utsiden av denne herregården satt det en tydelig fortvilet mann. Grunnen til dette var på ingen måte vanskelig å se, mannen manglet en fot. I det Bob kom frem til mannen brøt mannen ut: aha! Så det er der du har tatt veien! Han tenkte ikke på Bob selvfølgelig, mannen hadde umiddelbart lagt merke til den snakkende foten som hang ut fra siden til Bob. Ånei! Få meg bort herfra, skrek den snakkende foten. Å nei du, nå er du tilbake, svarte den fotløse mannen. Vi må bare finne en måte å feste deg på plass igjen. Jeg fant denne nålen, kanskje den kan være til hjelp! sa Bob, og viste frem den gjennomrustede nålen han hadde funnet på reisen sin. Perfekt! sa den fotløse mannen, sett igang med en gang! Bob heiv seg rundt med en gang. Han fant noen gamle tråder fra en gammel genser som lå og slang på en benk i hagen til den beinløse mannen. Som forøvrig ikke var beinløs særlig mye lengre. Bob var ingenting, om ikke effektiv med synålen. Den rustne nålen gikk inn i mannens leggparti, og så gjennom den snakkende fotens sårparti. Veldig kort tid var gått innen Bob var ferdig med å sy.

Nesten umiddelbart etter at operasjonen var ferdig satte det nyopererte området til å væske, det var blitt betent, veldig betent. Mannen ble gul og rød i ansiktet og falt deretter om på bakken. Den tidligere beinløse mannen var død. Etter spetakkelet av at mannen gikk i bakken begynte den tidligere avkuttede pratende foten å prate: Takk! Endelig er jeg fri. Behold herregården, jeg vil ikke ha den, sa foten. Så begynte foten å slepe seg bortover vegen med tærne og kroppen til den nå betente og døde mannen på slep.

Forresten, før jeg går. I hagen til herregården er det en forstenet prinsesse. Hvis du gir henne en sko som passer henne så våkner hun til live igjen. Det vare bare såvidt at Bob kunne høre hva foten sa i det den slepte seg bortover veien. Men han prøvde skoen han hadde funnet, men den passet ikke. Til tross var han fornøyd med belønningen likevel, det var en veldig fin herregård. Snipp, snapp, snute, så var den landeveisreisen ute.

Januar 2023